Bygninger kan plasseres i ulike forhold til omgivelsene, noe som gir ulik karakter til kulturmiljøene. Gjennom Bergens historie har bygningsmassen blitt ordnet på ulike måter. Det har vært variasjon i hvilken bygningstype som har vært brukt i et område, forholdet mellom bygninger og veier/gater har variert og det samme har forholdet mellom bygninger og plasser, grøntstrukturer og landskapselementer.
Historisk har det vært følgende typer bebyggelsesstruktur som har karakterisert enhetlig utbygde boligområder i Bergen: Selvgrodd bebyggelse (1700-1900), tett bymessig trehusbebyggelse (1500-1850), villa- og frittliggende bebyggelse (1850-1980), kvartalsbebyggelse (1855-1930), åpen karrébebyggelse (1910-1930), variert småhusbebyggelse (1945-1970) og lamellbebyggelse (1950-1980).
En bebyggelsesstruktur er noe annet enn bygningstype, men kan bestå av kombinasjoner av ulike bygningstyper, slik for eksempel hagebybebyggelse kombinerte villaer, tomannsboliger og rekkehus i ett og samme område. Nymark og Finnbergåsen er Bergens mest kjente hagebyer.
Lamellbebyggelse er et annet eksempel på bebyggelsesstruktur og kan består av lavblokker, stjerneblokker og høyhus satt sammen i parallelle og tverrstilte formasjoner slik at det dannes avskjermede grøntområder mellom bygningene. Slikt finner vi typisk på Landås, i Fyllingsdalen og Loddefjord.
Her finner du kapittelet om bebyggelsesstruktur i plandokumentet (del 2 og 3):
Her kan du se hele plandokumentet (del 2 og 3 - 76.15 MB)
Her kan du se vårt Kulturmiljøkart med kulturminner og historiske kart.
Her kan du se Kartfortellingen om kulturmiljøplanen