Bebyggelsesstruktur

Bygninger kan plasseres i ulike forhold til omgivelsene, noe som gir ulik karakter til kulturmiljøene. Gjennom Bergens historie har bygningsmassen blitt ordnet på ulike måter.

Karrébebyggelse Møhlenpris
Møhlenpris ble bymessig bebygget fra slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet som et av de få områdene i Bergen med karrébebyggelse
Bilde: Foto: Bergen kommune, Etat for utbygging

Bygninger kan plasseres i ulike forhold til omgivelsene, noe som gir ulik karakter til kulturmiljøene. Gjennom Bergens historie har bygningsmassen blitt ordnet på ulike måter. Det har vært variasjon i hvilken bygningstype som har vært brukt i et område, forholdet mellom bygninger og veier/gater har variert og det samme har forholdet mellom bygninger og plasser, grøntstrukturer og landskapselementer.

Historisk har det vært følgende typer bebyggelsesstruktur som har karakterisert enhetlig utbygde boligområder i Bergen: Selvgrodd bebyggelse (1700-1900), tett bymessig trehusbebyggelse (1500-1850), villa- og frittliggende bebyggelse (1850-1980), kvartalsbebyggelse (1855-1930), åpen karrébebyggelse (1910-1930), variert småhusbebyggelse (1945-1970) og lamellbebyggelse (1950-1980).

En bebyggelsesstruktur er noe annet enn bygningstype, men kan bestå av kombinasjoner av ulike bygningstyper, slik for eksempel hagebybebyggelse kombinerte villaer, tomannsboliger og rekkehus i ett og samme område. Nymark og Finnbergåsen er Bergens mest kjente hagebyer.

Lamellbebyggelse er et annet eksempel på bebyggelsesstruktur og kan består av lavblokker, stjerneblokker og høyhus satt sammen i parallelle og tverrstilte formasjoner slik at det dannes avskjermede grøntområder mellom bygningene. Slikt finner vi typisk på Landås, i Fyllingsdalen og Loddefjord. 

Her finner du kapittelet om bebyggelsesstruktur i plandokumentet (del 2 og 3): 

Her kan du se hele plandokumentet (del 2 og 3 - 76.15 MB)

Her kan du se vårt Kulturmiljøkart med kulturminner og historiske kart.

Her kan du se Kartfortellingen om kulturmiljøplanen