Skolen er elevenes viktigste hverdagsarena utenfor familien. Her formes deres identitet gjennom faglig læring og utvikling av sosiale ferdigheter. De skal prøve og feile, og de skal oppleve mestring gjennom å lykkes på ulike områder. Skolen skal, i samarbeid med foresatte, bidra i arbeidet med å utvikle selvstendige og trygge barn. Implisitt i dette arbeidet ligger skolens viktige rolle i arbeidet med psykisk helse blant barn og unge, et arbeid som ser ut til å være viktigere enn noen gang.
Når vi snakker om at vi skal skape en skole sammen der alle trives og har det godt, ligger det et naturlig ønske om å langt på vei beskytte barna mot det meste som er vondt. Vi lærer barn at det å si stygge ord til andre, ikke er greit. Vi lærer dem at å velge å hilse på alle du møter på vei til skolen, er en god ting fordi de da bidrar til det hyggelige skolemiljøet vi prøver å skape. Dette skal vi fortsette å lære barn. Men vi må samtidig innse at vi ikke kan beskytte elevene mot alt som er vondt.
Vi har tro på arbeidet vårt med å skape et godt miljø på skolen og på at konflikthåndtering er bedre enn å la barna tro at noe vondt aldri vil skje. Vi tror på å møte barna med realistiske forventninger og med større ærlighet. Elevene vil sannsynligvis i løpet av sine 7 år på Bjørndalsskogen skole få høre ord som sårer, møte et blikk som kan oppfattes sårende eller oppleve at det er fag på skolen de ikke mestrer. Elevene må få både lykkes og mislykkes fra de er helt små, og vi må lære dem å håndtere begge deler. Vi må gi barna en tenkemåte som gjør at de selv tenker at det går bra når noe går dem imot, og vi må lære dem å se hva de selv kan gjøre for å snu en vanskelig situasjon. Selvfølgelig sammen med trygge voksne som hjelper dem på vei.
Når «Lise» på 7 år fikk høre av en medelev som var sint på henne, si: «Du ser ut som en baby med de klærne der!», svarte hun så greit: «Det synes ikke jeg!» Lise hadde forstått at hun kunne velge å ikke høre på det som den andre sa, hun valgte å ikke bli lei seg fordi hun valgte å ikke tenke at det nødvendigvis var sant fordi om en annen sa det.
Vi voksne skal anerkjenne barnas følelser, men vi skal også hjelpe dem å finne et tankemønster som styrker, akkurat slik «Lise» er et eksempel på ovenfor her.
Å hjelpe dem å tenke «de grønne tankene» som «psykologisk førstehjelp»
fokuserer på, blir viktig i vårt arbeid med temaet «Folkehelse og livsmestring».