I Leaparken barnehage bruker vi praksisfortellinger for å dokumentere det pedagogiske innholdet, og som grunnlag for refleksjon omkring egen praksis. Noen av praksisfortellingene våre deler vi med barnas foreldre i ukebrevene våre. Andre blir analysert og vurdert med mål om å bli bevisst våre holdninger, handlinger, faglige forankring og for å utvikle kompetansen i vårt personale. Arbeidet med praksisfortellinger er sentral for hvordan vi legger tilrette for å realisere barns rett til medvirkning.
Barnehagen skal være bevisst på barnas ulike uttrykksformer og tilrettelegge for medvirkning på måter som er tilpasset barnas alder, erfaringer, individuelle forutsetninger og behov. Også de yngste barna, og barn som kommuniserer på andre måter enn gjennom tale, har rett til å gi uttrykk for sine synspunkter på egne vilkår. Barnehagen må observere og følge opp alle barns ulike uttrykk og behov. Barnas synspunkter skal tillegges vekt i samsvar med deres alder og modenhet. Barna skal ikke overlates et ansvar de ikke er rustet til å ta.» (Rammeplan for barnehagen s. 27)
Medvirkning er ingen målbar størrelse vi med sikkerhet, klarer å si at vi oppnår. Vårt menneskesyn og hvordan vi forstår barns medvirkning, påvirker hvordan vi møter barn og hvordan vi organiserer barnehagehverdagen.
Når en ser medvirkning som en didaktisk metode, begrenses den til at det er noe vi gjør. Denne forståelsen er ikke unaturlig, for lovverket knytter medvirkning til planlegging og vurdering, og dette er jo noe som gjøres. Barnemøter, barnesamtaler og barneintervjuer, er knyttet til en didaktisk og metodisk forståelse av hvordan vi kan oppfylle intensjonene i lovverket. En fokusering på handlinger og aktiviteter, hindrer oss i å se det spesielle og personlige ved andre mennesker (Søndenå 2004). Vi blir opptatt av hva den andre gjør, og den andre som subjekt blir skjult for oss.
Når medvirkning forstås som en etisk verdi, en rettighet du gis uten at du fyller visse krav, så er det å være menneske kvalifiserende i seg selv. Og det er vanskelig å se hvordan det er etisk mulig å ekskludere noen på grunn av alder, modenhet eller funksjonsgrad. Denne forståelsen eliminerer også det at barn må medvirke mer enn de er i stand til. Medvirkning er en forutsetning for at barn skal oppleve en barndom preget av mangfold, likeverd og respekt.
Medvirkning er mer enn medbestemmelse eller å uttrykke seg, uttrykkene må føre til noe. Medvirkning kan forstås som barns rett til å få støtte til å uttrykke seg, bli synlig og ha en virkning i sosial sammenheng. Når det å være sammen, og å gjøre noe sammen fører til noe – dannes et relasjonelt rom for medvirkning. Uttrykkene og handlingene inngår i et fellesskap. Man gjør noe sammen, noe som fører til noe, noe som ikke hadde blitt akkurat slik uten det enkelte barns medvirkning. Ansvaret for at dette blir virkeliggjort, ligger hos de voksne generelt, og hos barnehagelærerne spesielt, ikke hos barna.
Medvirkning, i et etisk perspektiv, handler om å anerkjenne barndommens egenverdi, og å tillate det lille barnet å være lite, uten å overse eller overkjøre det. I et etisk møte med de yngste, ligger det uvisse, det er ikke mulig å unnslippe usikkerhet og risiko (Dahlberg & Moss 2005) i dette møtet. Åpenheten overfor det som er annerledes, betyr ikke at man noen gang vil forstå den andre fullt og helt.
Etikk er ingen metode eller teknikk, samtidig forutsetter det likevel metodiske grep som lytting, refleksjon, tolkning, åpne spørsmål og konfrontasjoner (Dahlberg & Moss 2005). Bae (2004) beskriver forutsetningene for åpne interaksjonsforløp: fokusert oppmerksomhet, lytting, toleranse, velvillig fortolkning og bevegelig rollefordeling. Dette er metoder eller væremåter som slipper den andre til, som gir rom for den andres uttrykk. Og skillet mellom metode og væremåte er vesentlig. Når menneskemøtene kjennetegnes av en væremåte, som er slik Bae beskriver, heller enn en metode vi bruker – da er vi på sporet av reell og autentisk medvirkning.
I et etisk perspektiv er vår evne til å la oss berøre, avgjørende for endring, ikke nødvendigvis organisatorisk eller med hensyn til valg av aktiviteter, men menneskelig. I stedet for å reflektere over metoder og aktiviteter, tvinges man til å reflektere kraftfullt over sine væremåter og eksistens som voksen. I denne refleksjonen ligger muligheter for at vi forstår oss selv og barna, på en slik måte at rollene endres, væremåtene endres, og medvirkning blir en essensiell og naturlig del av barnehagehverdagen.
I alle menneskemøter finnes en kroppslig kommunikasjon, og evne til å inngå i intersubjektive delinger av fokus, følelser og intensjoner. Barn er fra fødselen innstilt på å samspille og å dele sine opplevelser, følelser, intensjoner og fokus, med omverdenen. På den måten opplever de å kjenne tilhørighet og å forstå seg selv og andre, eller skape seg selv relasjonelt og kontekstuelt.
Barn i barnehagealder bruker bl.a. imitasjon, gjentakelse, komplementært samspill og verbalspråk for å skape felles mening med andre, det gjelder både andre barn og voksne (Sandvik 2000). Ved å imitere og gjennom språk signaliserer barnet fellesskap: det du gjør er interessant for meg, og jeg vil gjøre det som du gjør. Vi er sammen og gjør sammen, og på den måten er vi et vi.
I tillegg til en kroppslig måte å forholde seg til omgivelsene på, har også barnet intensjoner, tanker, viljer og etter hvert også et verbalspråk (Sandvik 2006). En løpende flokk små barn kan bety noe annet, og mer betydningsfullt, enn uro og bråk. Løpingen kan fortelle de voksne noe om hva barna finner meningsfullt. Det kan forstås som en lekende måte å være sammen på.
Det er nettopp når vi evner å se, forstå, kommunisere og møte barns uttrykk, undring og utforskertrang, at vi kan vite at alle barna har en reell medvirkning.
«Hei fadderi og fadderullandei»
(En praksisfortelling om hvordan barns medvirkning kan forstås og føles.)
Jeg sitter ved dammen foran lekeskuret på en meget regnfull og våt formiddag. Der er det en hel gruppe med barn som leker i og med vannet. Noen fyller oppi bøttene, andre bærer vannkanner fyllt med vann opp til blomstene. De blir vannet i øsende regnvær. Da kommer en gruppe gutter inn i lekeskuret, de henter seg store spader. I det de får dem i hendene er spadene blitt til sverd, og de selv er blitt sjørøvere. «Hiv å hoi! Start e skarten vååå!» synger de. Så går de ut igjen fra skuret. Alle så nær som én.
Han forsvinner litt der han går fram og tilbake for seg selv og mumle- synger: «ajjujjanjei, ajjujjanjei..» Han holder på en god stund. Koser seg med spadesverd og egensang. Plutselig går det opp for meg hvilken sang han egentlig traller på. «Sjørøvervise,» (Kaptein Sorte Bill) fra min egen barndom. Jeg snur meg mot ham og begynner å synge på den, han rekker meg et spadesverd og vi synger sammen. Stadig flere barn kommer til. «Hei fadderi fadderullan dei», slår virkelig an. I dagene som kommer synger vi den sammen mange ganger. En sang fra 1954, slår godt an, også i våre dager.
Når ansatte i barnehagen er observant, tilstede og engasjert åpnes barna mulighetsrom for medvirkning. Et barn som traller på «ajjujjanjei, ajjujjanjei..» fører til at det barnet blir sett og anerkjent. Den lille trallen blir til noe alle barna gjør sammen. Og det blir kjekkere for alle å være i barnehagen!