Hvordan finne veien gjennom bygg og utearealer? Dette er Byarkitektens råd om hvordan arkitektonisk utforming kan bidra til å skape en by der det er lett for alle å orientere seg.
Ett av fire mål i Arkitektur- og byformingsstrategien er en mer inkluderende by som gir alle mulighet til å være aktive deltagere i felleskapet. Et viktig aspekt ved dette målet er at alle skal finne frem dit de skal på en god og trygg måte. Intuitiv veifinning bør være en integrert del av arkitekturen.
Dette rådet viser hvordan en kan bygge for å styrke veifinning gjennom arkitektoniske løsninger. Arkitekturen og arkitektoniske virkemidler har et stort potensial for å tilrettelegge for at flest mulig skal kunne finne veien gjennom bygg og utearealer.
En bevisst bruk av tradisjonelle arkitektoniske virkemidler reduserer behovet for spesialløsninger som for eksempel «kunstige ledelinjer» (retningsindikatorer). Kunstige ledelinjer kan være utfordrende å vedlikeholde, snakker ofte mange ulike «språk» og er ikke alltid sammenhengende. De kan dermed gi en falsk trygghet og i ytterste konsekvens utgjøre en fare. De kan også være vanskelig å tilpasse estetisk. Derfor snakker vi om «naturlige ledelinjer», eller arkitektoniske virkemidler som vi planlegger inn i våre bygde omgivelser.
Naturlige ledelinjer er de arkitektoniske virkemidlene som vi kan bruke for å hjelpe veifinning. Disse spenner fra overordnede, planmessige grep til mer detaljert utforming som valg av materialer, tekstur, farger og utforming av elementer og skilt. Målet er å benytte seg av elementer som allerede finnes i våre bygde omgivelser og som er integrert i utformingen av bygg og uteområder.
Løsninger skal dekke behovet for flest mulig og målet er å ha så få tilleggsløsninger som mulig. Dette er i tråd med grunntankene i universell utforming – alle skal kunne bruke byen på en likeverdig måte. Dette er også viktig i forbindelse med målene vi har med gåbyen Bergen. Gåbyen Bergen: les mer
Når vi skal planlegge for god orientering og veifinning er det viktig å vite hvordan mennesker orienterer seg. Vi har ulike forutsetninger og orienterer oss forskjellig.
Folk flest orienterer seg ovenfra og ned. Seende voksne tar først et overblikk før de ser detaljene. Barn er lavere og ser ikke alltid det samme som voksne. Også for rullestolbrukere er øyehøyde og rekkehøyde lavere – da er det viktig med god oversikt for å orientere seg, sånn at det ikke blir lange omveier. For svaksynte er tydelige farger og kontraster viktig. Blinde må bruke andre sanser enn synet. Hørselen, luktesansen og følesansen blir viktige, og de orienterer seg etter detaljene i motsetning til seende som oppfatter helheten. For personer med nedsatt kognisjon kan bruk av symboler og farger øke orienterbarheten.
Kort fortalt: folk orienterer seg forskjellig – vi har ulike forutsetninger og vi bruker ulike sanser i forskjellig grad. Men det som er viktig for alle er at det er oversiktlig, tydelig, logisk og naturlig hvor man skal gå. Det må være lett å lese og forstå situasjonen både for blinde, svaksynte og seende, for å nå finne frem dit vi skal.
Er det godt å bevege seg for de blinde og svaksynte er det stort sett godt for alle oss andre også.
Blinde og sterkt svaksynte vil ofte være avhengige av å ha lært en bestemt rute for å kunne ferdes på egenhånd. Dette kartet er et eksempel hentet fra en lærebok for de som skal undervise en blind eller en sterkt svaksynt i å gå en bestemt rute. Det viser at blinde og sterkt svaksynte allerede benytter seg av de bygde omgivelsene – altså arkitekturen, og elementer i bylandskapet. De går langs med, og orienterer seg etter; kanter, vegger, postkassestativ, lyktestolper, gjerder osv. For å bruke terminologien til læreboken så går man fra kjennemerke til kjennemerke. Kjennemerket blir et orienteringspunkt som viser hvor langt man er kommet og hvor man eventuelt skal skifte retning. Dette er nyttig for den som planlegger å vite, sånn at man utformer og plasserer kjennemerkene slik at de kan brukes til å orientere seg etter og at de plasseres i en sammenhengende rute.
På et overordnet nivå er organiseringen av bygningsmassen og atkomstsituasjonen viktig og ofte avgjørende for om man finner veien. Det er viktig med riktig plassering av viktige funksjoner og målpunkt, og disse kan fremheves på ulikt vis både i bygningen og i landskapet. Bygg og uterom må organiseres på en logisk og ryddig måte med gode og oversiktlige sammenhenger, forbindelser og hierarki. Dette kan virke selvsagt for planleggere, men man ser stadig at dette ikke gjøres bra nok og at det er vanskelig å finne frem. Det handler ofte om et tydelig helhetlig grep og konsept – en samlende idé som gjerne løser flere oppgaver.
På et detaljnivå danner kontraster i farge, taktilitet, form og materialitet ofte tydelige situasjoner som er lette å lese og føle med føtter, hender eller mobilitetsstokk. Soneinndeling er et godt virkemiddel for å skape lesbare og trygge løsninger. Ulike soner har ulikt innhold og aktivitet og linjene mellom soner danner naturlige ledelinjer. Det blir en ryddighet, åpenhet og klare entydige løsninger som gir forutsigbarhet spesielt for de med nedsatt syn.
Det er lurt å benytte seg av elementer som allerede finnes i mange av våre bygde omgivelser – altså naturlige ledende linjer og/eller elementer. Dette kan være kanter, rekkverk, møblering, vegger, tak, himling, vegetasjon, vann, trapper, belysning vannrenner osv.
Virkemidlene er mange, og mulighetene ligger der for å skape en mer inkluderende by hvor alle lett finner veien frem.
Rapporten «Arkitektoniske virkemidler i orientering og veifinning» utarbeidet av Statens vegvesen og Direktoratet for byggkvalitet gir faglige råd om temaet og presenterer en «verktøykasse» med virkemidler man kan benytte seg av for å legge til rette for bedre veifinning. Rapporten anbefaler også at man utarbeider en «veifinningsplan» i utarbeidelsen av utbyggingsprosjekter Les mer om emnet på Statens vegvesen sine nettsider.
