Da Christian 4. på 1630-tallet innførte rodeordningen i Bergen startet man med rode 1 på Nordnes og beveget seg innover på Strandsiden til sentrum og ut Øvregaten til den 24. og siste rode i Skuteviken. Området har alltid vært kjent som Skuteviken, og navnet kommer antagelig av at kjøpmennene på Bryggen brukte Skuteviksfjæren til opptrekksplass når skutene skulle overhales.
Bebyggelsen i Skuteviken er av samme type som bebyggelsen på Fjellsiden, det vil si småhus for arbeidere og sjøfolk. En kan regne med at det ble drevet med mange forskjellige håndverk her, men området ble mest kjent for sine bøkkere og slaktere. Bøkkere var det mange av over hele byen, men på grunn av all støyen i verkstedene ble de fortrinnsvis plassert litt utenfor sentrum. I Skuteviken finnes både Bøkkergaten og Bøkkersmuget.
Slaktere var ikke så tallrike rundt i byen, og på 17- og 1800-tallet var de aller fleste av byens slaktere samlet i Skuteviken. Dette skyldes muligens at de såkalte provisene hadde overtatt slakterfaget på 1700-tallet. Det var kanonmannskaper på Bergenhus festning som også skulle oppholde seg der i fredstid, men det var en forutsetning at de skulle livnære seg selv ved håndverksarbeid eller på annen måte. Det er rimelig å anta at disse slo seg ned i nærheten av festningen, og i grenden opp mot Sverresborg lå mange av slakterbodene.
Det ble slutt på slaktingen i Skuteviken da det nye Slaktehuset ble bygget i 1919 på området til tidligere Småmøllen. De fleste slakterbodene er nå revet eller innebygget i bolighusene.
En del av den gamle bebyggelsen i Skuteviken ble revet og erstattet med murhus rundt overgangen til 1900-tallet. Flere av husene ble også revet omkring 1903 da margarinfabrikken Frem ble bygget og enda flere ble revet i 1930 årene da margarinfabrikken som nå het Norge, skulle utvide. En del av bebyggelsen ble også ødelagt i eksplosjonsulykken i 1944, og noen hus ble revet så sent som i 1960-årene.
Veinettet i Skuteviken er også til dels forandret og utvidet i årenes løp. Hovedferdselsåren var Skuteviksveien som var forbindelseslinjen over Stølen til byen. Resten av veinettet besto av Skutevikens smalgang, Skutevikens tverrgate, Skutevikstorvet, Bøkkergaten (opprinnelig et elveløp fra fjellet og ned til sjøen, noe vi kan se på Høeghs generalkart av 1848), Bøkkersmuget, Bakkesmuget og Sverresborggrenden. Skuteviksveien og sjøveien var forbindelseslinjene til byen, men det fantes også to trange stier, den ene langs Rothaugsfjellet og en mellom bodene og Sverresborg til Bontelabo.
Noen nye gater er kommet til, Nordre Skuteviksvei som følge av ny bebyggelse, og Lambertsvei som var en banevei (åpen reperbane). Skutevikens isolerte beliggenhet ble totalt forandret da veien rundt Bontelabo sto ferdig rundt 1900 og ved Sjøgatens fortsettelse rundt Rothaugen ca. 15 år senere.
Sjøfronten i Skuteviken var dominert av en stor fjære, og nord for denne lå små utstikkerkaier og pelebrygger hvor småfartøyer kunne legge til, ofte lastet med slaktekveg.
En liten trekai ble i 1879 ombygd til steinkai og kom i nærmere hundre år til å gjøre tjeneste som en av renholdsverkets bosskaier.
Sjøbodene i Skuteviken har også lange tradisjoner. Det var lagerboder fortrinnsvis for tørrfisk og tilhørte kjøpmennene på Bryggen. Det er antatt at bygging av sjøboder her ute begynte som en følge av at det ikke var mer plass på Bryggen. På begynnelsen av 1600-tallet var det registrert adskillige sjøboder i området, og i Manufakturhusets grunnbok fra 1690 er de også nevnt. I 1795 var det registrert 26 boder i Skuteviken. På slutten av 1800-tallet da dampskip begynte å ta over transporten av fisk og fiskeprodukter fra Nord-Norge flyttet flere av nordlandshandlerne kontorene sine til sjøboder i Skuteviken og Sandviken. Flere av disse gamle bodene som fremdeles eksisterer hører til byens eldste, fordi brannen i 1702 ikke ødela noe her. I 2008 ble imidlertid Skuteviksbodene 11-15 rammet av brann. Disse bodene er under gjenreisning.