Etter Kulturminneloven er Riksantikvaren og Vestland fylkeskommune vernemyndighet, mens etter Plan og bygningsloven er det Bergen kommune som med noen unntak utøver myndighet og fatter vedtak.
Rettslig vern etter Kulturminneloven
Fredning er den strengeste form for rettslig vern. Fredete kulturminner kan være automatisk fredet, vedtaksfredet eller forskriftsfredet etter reglene i Kulturminneloven: Et kulturminne i Bergen er automatisk fredet gjennom kulturminneloven, uten særskilt vedtak, dersom det dreier seg om:
- faste kulturminner fra før reformasjonen (1537)
- erklærte stående byggverk med opprinnelse fra perioden 1537–1649
Et vedtaksfredet kulturminne er fredet gjennom særskilt vedtak for det enkelte kulturminnet, og slike vil omfatte kulturminner som er yngre enn 1537 og stående byggverk reist etter 1649, kulturmiljøer og fartøy. Forskriftsfredning gjelder bygninger og anlegg som omfattes av en statlig landsverneplan og som var i statlig eie på fredningstidspunktet. Slike landsverneplaner omfatter altså verneverdige eiendommer tilknyttet en bestemt offentlig virksomhet eller sektor, ikke bare fredete kulturminner. Forskriftsfredning gir en forenklet fredningsprosedyre, og kan også brukes ved fredning av kulturmiljøer. Kulturminneloven muliggjør også midlertidig fredning, som kan vedtas dersom et kulturminne eller et kulturmiljø er truet og der det er behov for å vurdere verneverdien med tanke på permanent fredning.
Rettslig vern etter Plan- og bygningsloven
Plan- og bygningsloven er sentral for all arealforvaltning og byggevirksomhet i Norge, den gjelder for hele landet og i sjøen til én nautisk mil utenfor grunnlinjene. Dagens plan- og bygningslov ble vedtatt 27. juni 2008 som erstatning for en tilsvarende lov fra 1985.
Plan- og bygningsloven er det viktigste verktøyet for å kunne ta vare på mangfoldet av kulturminner, kulturmiljøer og landskap. Som planmyndighet får derfor kommunen en sentral rolle i forvaltningen av denne delen av kulturarven.
Les mer i Riksantikvarens veileder for planlegging etter Plan- og bygningsloven
Etter gjeldende lovverk er det fastsetting av hensynssoner for bevaring av kulturmiljø som er det aktuelle virkemiddelet for å verne faste kulturminner og kulturmiljøer. Dette er områder fremstilt i et juridisk arealplankart fremstilt etter reglene i Plan- og bygningsloven som viser hvor det skal tas spesielle hensyn til kulturmiljøet og/eller der det gjennom reguleringsbestemmelsene er vedtatt restriksjoner som har betydning for bruken av arealet.
Spesialområde bevaring er betegnelsen på et reguleringsformål i tidligere plan- og bygningslovgiving som innebærer at et kulturmiljø er regulert til spesialområder med formål bevaring med juridiske bestemmelser, jf. Plan- og bygningsloven av 14. jun. 1985 5 § 25 nr. 6. «Hensikten med reguleringsformålet med tilhørende bestemmelser er å bevare, videreutvikle og dels gjenopprette områdets opprinnelige karakter og uttrykk. Tiltak som virker skjemmende og som kommer i konflikt med planens målsetting skal ikke tillates.»
I gjeldende plan- og bygningslov har hensynssone for bevaring kulturmiljø erstattet spesialområde bevaring, se Plan- og bygningslovens §11 c. Hensynssoner kan fastsettes både på kommuneplannivå og reguleringsplannivå. Det kan hevdes at hensynssonene, særlig dem som er fastsatt i overordnet plan (kommuneplan og kommunedelplan), ikke gir et like sterkt rettslig vern som de spesialområdene definert etter tidligere lovverk, fordi loven kun hjemler retningslinjer knyttet til hensynssonene på dette plannivået og ikke bestemmelser. I reguleringsplaner kan det knyttes rettslig bindende bestemmelser til hensynssonene. For begge plannivåer kan det også fastsettes bestemmelser, både generelle og til definerte bestemmelsesområder. Vern etter Plan- og bygningsloven gir nok likevel et noe svakere rettslig vern av kulturminner og kulturmiljø enn vedtaksfredning og forskriftsfredning etter Kulturminneloven.