Brevet på lyst gråblått papir er bevart i arkivet etter kjøpmann Georg Voss i Finnegården. «Ærede ven» begynner brevet, før han går rett på sak. For Christensen ville ikke bare ha bygg, rug eller tobakk. Nei, han ønsket at kjøpmannen skulle skaffe ham tørkede flaggermus! «Jeg beder om Dem vil være af den godhed og forsøge hos en eller fler smaa gutter om det kan lade sig giøre at fange flagermus», skriver han. Han ville gjerne ha 3-6 stykker for en rimelig penge. Men om han så bare fikk en eneste og den kostet både en og to ort så ville han ha den.
Hvorfor denne iveren etter å skaffe seg flaggermus? Jo, Christensen hadde hørt – fra en svenske – at den var «tienlig til vilfangst». Da vi gravde litt mer etter Ole Christensens historie viste det seg at han var en ivrig jeger. I tillegg til gårdsbruk og fiske drev han med jakt på både rev, kobbe og oter, og han dro gjerne langt av gårde om fangsten ikke var god der han bodde.
«…at fange flagermus»
Flaggermusfangst var nok ikke dagligdags, for store deler av brevet er en detaljert beskrivelse av hvordan fangsten skulle foregå. Han syntes kanskje ikke selv beskrivelsen var veldig god, for i en parentes underveis utbryter han «gid Dem forstod mig nu». Kort fortalt gikk fangstmetoden ut på å bruke en lang tang av tre, rundt 2 alen lang (ca. 1,2 m), med ett tønnebånd festet i enden av hver stang. På hvert av tønnebåndene skulle det spennes fast et hvitt stoff, siden flaggermus «ælske det som er vit».
Så var det bare for jegeren å ta turen til Lungegårdsvannet og andre steder med tangen åpen. Når dyret kom inn mellom tønnebåndene, skulle man klemme tangen sammen i en fart slik at flaggermusen ble fanget mellom stoffet på tønnebåndene. For å ta livet av flaggermusen måtte den kveles, og da var det viktig med rene vanter på hendene eller et rent tørkle. Man måtte for all del ikke ta på den med skitne hender eller puste på den!
Til sist skulle flaggermusen lufttørkes under tak. Den måtte voktes vel for rotter og katter som «søger den med begiærlihed». Så var prosessen ferdig og den tørkede flaggermusen skulle pakkes i en eske og sendes med jekten i siste stevne.
Hjemsedler og brev
Nordlandsjektene kom til Bergen med varer to ganger i året, til de såkalte stevnene, vårstevnen i begynnelsen av juni og høststevnen i august. Med hver vareforsendelse fra en fisker fulgte en hjemseddel, en slags kombinasjon av pakkseddel og bestillingsliste. Stort sett er det fisk og tran som sendes sørover, mens det bestilles ulike nødvendighetsvarer tilbake, som korn og mel. Mens de fleste hjemsedlene er rene varelister, hadde Ole Christensen ofte mye på hjertet og skrev lange brev til Bergen.
Brevene er morsom lesning. Han kommer jevnlig med små opplysninger om seg selv, og innimellom små hjertesukk, som da han underskriver med «syge og gielbunden Ole Christensen». Selv om kjøpmannens del av korrespondansen mangler gir brevene, sammen med regnskapsbøkene, et unikt innblikk i kontakten mellom Christensen og kjøpmann Voss.
Tillit
Det Hanseatiske Museums tidligere direktør Marco Trebbi har påpekt at det må ha krevd stor tillit for å komme med en så spesiell bestilling som tørkede flaggermus. Christensen ønsket attpåtil å holde det hele hemmelig, og skriver at han ikke kan be noen annen om dette. Likevel viser brevene at det etter hvert ble slutt på tilliten.
Christensen hadde allerede drevet handel med kjøpmenn på Bryggen i rundt 20 år da han tok kontakt med Voss etter anbefaling av jekteskipper Schieldrup. Kontakten mellom de to varte nesten åtte år. En gang var Christensen selv i Bergen, der han tradisjonen tro ble bedt hjem til kjøpmannen. I neste brev takket han for gjestfriheten, serveringen, vinen og brennevinet - og hilste til både madammen og sønnen.
Brevene antyder at det hadde vært visse uoverensstemmelser tidligere, men i 1840/41 skar det seg. På det tidspunktet hadde Georg Voss’ sønn Berent tatt over som handelsforvalter. Da Christensen tok kontakt med Voss første gang påpekte han hvor nøye han var på «at varerne skal være gode iser Tobaken». Men nå var han ikke lenger så fornøyd, og mente han fikk for lite igjen for fisken han sendte. Den var tross alt tørket «under samme horisont» som naboenes fisk, og likevel kunne han selv se at de andre fikk bedre varer. Ved vårstevnet i 1841 avsluttet han derfor forbindelsen og gjorde opp gjelden sin til Voss. Det skulle også bli noe av den siste kontakten Christensen hadde med Bergen, for han døde senere samme år, 2. juledag 1841.
Flaggermusen
Hvordan gikk det så med flaggermusjakten i Bergen noen år tidligere? Det forteller dessverre ikke historien. Det er ingen spor etter flaggermusen i regnskapsbøkene eller i senere hjemsedler. Kjøpmannen i Bergen kunne sannsynligvis skaffe det meste, og kanskje fikk Christensen sine flaggermus. Siden det var et poeng for ham at handelen ble holdt hemmelig, kan det være grunnen til at vi ikke finner spor etter den.
Det var sannsynligvis ikke så vanskelig å få tak i noen kjuagutter som syntes flaggermusjakt var en spennende utfordring – ikke minst når man kunne tjene noen skillinger på det. Og kan vi ikke alle levende forestille oss et par gutter med tenger med tønnebånd og lerret, på jakt langs Lungegårdsvannets bredder i kveldingen? Men dokumentasjon på at fangsten faktisk fant sted har vi ikke, og det hele vil for alltid forbli en godt bevart hemmelighet!
Kilder:
- Brev fra Ole Christensen til Georg og Berent Voss, BBA/A-0616, Voss, Georg og Berent, nordlandshandlere, Da:1-4 (Brev og sedler 1826-1843).
- Straume, Rolv: Bø bygdebok, bd. 1, 1962, s. 502 og 508.
- Trebbi, Marco: Bryggen i Bergen, 1997, s. 100.
Les mer: