Allerede i 1852 ble det besluttet å undersøke mulighetene for å bygge et nytt sinnssykeasyl ved Bergen, uten at dette førte til noe resultat. I 1871 kom så en ny beslutning om å oppføre «et nyt kommunalt Sindssygeasyl paa et passende Sted i Byens Omegn», og i 1879 kjøpte kommunen Neevengaarden med tilhørende underbruk til dette formål.
Men det skulle ennå gå mange år før det nye asylet ble en realitet, og i stor grad var det de store utgiftene dette ville påføre kommunen som gjorde at prosjektet ble utsatt. Man hadde tidlig i prosessen (1876) fått tilbakemelding fra staten ved Indre-Departementet om at det kun ville bli gitt statlig støtte til prosjektet på betingelse av at staten når som helst skulle kunne innløse hele anlegget, noe Bergen kommune ikke godtok.
Komiteen som skulle fremlegge skisser og overslag for et nytt sinnssykeasyl skrev slik i sin innstilling til Formannskapet i 1884: «Der vil altid være knapt om Penge til saadanne uproduktive Formaal som Asyler, men en Gang imellem faar Humanitetens Krav gå foran alle andre».
Den 31. mai 1887 kom den endelige beslutningen om å sette i gang byggingen av et nytt asyl, og den 14. april 1891 ble de første pasientene overflyttet fra byens gamle asyl til det nye asylet på Neevengaarden. Ved åpningen hadde asylet kapasitet til å ta i mot 178 pasienter, som var en liten utvidelse i forhold til vedtaket fra 1887 som gjaldt 160 pasienter. Den opprinnelige bevillingen på 489.000 kroner til prosjektet viste seg ikke å strekke til, og det påløp ekstrakostnader på omlag 150.000 kroner under oppførelsen.